Veddemålet i Gamlebyen

Kristine, 27 · Fredrikstad

Det begynte som en spøk over den tredje flasken hvitvin. Vi var fire venninner på en uteservering i Gamlebyen, en lørdag i juni med lys himmel til langt på kveld og brostein som fortsatt var varme etter sola. Mari, som er gift og har to barn og lever livet sitt gjennom oss andre, tok telefonen min og begynte å sveipe. «Denne,» sa hun og snudde skjermen mot meg. «Du skriver til denne. Nå. Og hvis han svarer, går du hjem med ham i kveld.» De andre hylte. Jeg sa nei. Jeg sa det tre ganger. Så så jeg på bildet.

Han het Sander, tretti, og sto på en brygge ved Hvaler med en fisk i hånden og et flir som sa at han visste akkurat hvor dum han så ut. Én kilometer unna, sto det. Han var i Gamlebyen, han også, et sted innenfor de samme vollene som oss. Mari hadde allerede skrevet: «Venninnene mine har veddet på at jeg ikke tør å møte deg i kveld. Bevis at de tar feil.» Hun trykket send før jeg fikk revet telefonen til meg. Jeg ville dø. Jeg ville også, og det var det verste, at han skulle svare.

Han svarte etter seks minutter. «Hvor mye har de veddet? Jeg vil ha halvparten.» Hele bordet lo. Jeg skrev tilbake selv denne gangen, uten Mari. Vi holdt på i et kvarter, fram og tilbake, og for hver melding kjente jeg hvordan vinen og den varme kvelden og blikkene fra venninnene gjorde meg modigere. Han satt på en pub i Voldportgaten, to hundre meter unna. «Kom bort og sjekk om jeg er like teit som på bildet,» skrev han. Mari dyttet meg opp fra stolen. «Gå,» sa hun. «Vi vil ha rapport.»

Han var ikke teit. Han var høy og litt klønete i bevegelsene, med en stemme som var dypere enn jeg hadde forventet, og da jeg satte meg på benken ved siden av ham, flyttet han seg ikke unna. Vi satt tett. Han fortalte at han jobbet på verftet på Kråkerøy og hadde en båt han aldri hadde tid til å bruke. Jeg fortalte om veddemålet, om Mari, om at jeg egentlig ikke var sånn. «Sånn hva?» spurte han. «Sånn som går hjem med fremmede.» Han så på meg lenge. «Så la oss ikke gå hjem til meg, da,» sa han. «La oss gå hjem til deg. Da er det du som bestemmer.»

Vi gikk ut gjennom Voldporten og over vollene mot fergeleiet, og jeg husker at jeg sendte en melding til Mari med bare tre ord: «Vi går nå.» Svaret kom som en lydfil av skrik. Han lo da jeg viste ham den. Gamlebyen var full av folk på vei hjem fra restaurantene, og et par ganger måtte vi gå tett inntil hverandre for å komme forbi, og hver gang lot han hånden ligge på korsryggen min litt lenger enn nødvendig. Ved vannkanten ventet vi på fergen i stillhet. Jeg kjente hjertet slå i halsen, ikke av nervøsitet, men av noe mer utålmodig. Han sto så nær at jeg kjente varmen fra ham gjennom kjolen.

Jeg bor på Cicignon, i en gammel murgård med utsikt over Glomma, og den raskeste veien fra Gamlebyen er byfergen. Den er gratis og går hele kvelden, og klokka halv tolv en lørdag er den full av folk som ler for høyt. Vi sto ytterst ved rekka med elva som gled svart under oss, og han holdt rundt meg bakfra, med haken på skulderen min. Jeg kjente ham hard mot ryggen min gjennom shortsen, og jeg presset meg bakover mot ham, akkurat nok til at han pustet ut mot øret mitt. Overfarten tar noen få minutter. Det var de lengste minuttene i mitt liv.

Jeg fikk ikke låst opp døra. Hendene mine skalv, og han sto bak meg og kysset nakken min og lo lavt, og til slutt tok han nøkkelen fra meg og gjorde det selv. Innenfor døra var det ikke mer latter. Han presset meg mot veggen i gangen, tok begge håndleddene mine i én hånd over hodet mitt og kysset meg til jeg ikke lenger visste hvor jeg sto. Den andre hånden gikk under sommerkjolen, opp langs innsiden av låret, og fant ut hvor våt jeg var før den kom halvveis. «Herregud,» sa han. «Hvor lenge har du vært sånn?» «Siden fergen,» sa jeg. «Siden puben. Siden bildet med fisken.»

Jeg hadde aldri hatt en mann i den senga. Jeg flyttet inn i februar, etter at det var slutt med han forrige, og senga hadde vært min alene i fire måneder. Nå lå Sander i den, naken, og så på meg mens jeg dro kjolen over hodet i lyset fra vinduet, det lyset som aldri helt blir mørkt i juni. Jeg satte meg over ham uten å ta ham inn, bare gled fram og tilbake over ham til han grep om hoftene mine og stønnet at jeg drepte ham. «Kondom,» sa jeg. «Øverste skuff.» Jeg hadde kjøpt dem i mars, for sikkerhets skyld, og aldri åpnet pakken.

Da jeg senket meg ned over ham, tok jeg det så sakte at han klemte igjen øynene. Jeg ville kjenne alt. Hvor tykk han var, hvordan han fylte meg, hvordan pusten hans gikk i rykk hver gang jeg beveget meg. Jeg red ham med hendene mot brystet hans og håret hengende ned i ansiktet hans, og han løftet hoftene mot meg, og det hørtes ut som en storm i det lille rommet. Jeg kom med hodet bøyd bakover og fingrene hans hardt inn i hoftene mine, og han holdt meg oppe da jeg ville falle.

Så snudde han oss. La meg på ryggen med det ene beinet over skulderen sin og knullet meg dypt og hardt med blikket festet i mitt, og jeg hørte meg selv be om mer i en stemme jeg ikke kjente igjen. Han kom med et brøl som naboen garantert hørte, og ble liggende tungt oppå meg med ansiktet i halsgropen min, og jeg strøk ham over den svette ryggen og tenkte at Mari kom til å få en bedre rapport enn hun noen gang hadde fått.

Han sov over. Det var ikke planen, men han sovnet med armen over meg, og jeg orket ikke å vekke ham. Søndag morgen laget han kaffe på kjøkkenet mitt i bare boxeren, og vi spiste rundstykker på balkongen med Glomma glitrende under oss og byfergen som tøffet forbi. Han spurte ikke om vi skulle ses igjen. Jeg spurte heller ikke. Da han gikk, kysset han meg i døra og sa: «Hils venninnene dine og si at de skylder meg halvparten.»

Mari fikk rapporten sin på gruppechatten, i detalj, med skrikende svar fra alle tre. Men det jeg ikke skrev til henne, var det jeg kjente da døra lukket seg bak ham. At leiligheten min på Cicignon plutselig var for stille. At senga luktet noen andre. At et knulletreff som begynte som et veddemål hadde gitt meg noe jeg ikke hadde bestilt: lysten på å ha noen der på søndagsmorgener, oftere enn jeg ville innrømme.

Jeg har ikke skrevet til Sander igjen. Kanskje jeg gjør det. Men jeg har begynt å sjekke appen på egen hånd nå, uten vin, uten Mari, når jeg sitter på byfergen på vei hjem fra jobb og ser på folk som står ved rekka. Det er alltid noen i nærheten. Jeg tør å skrive selv nå. Det var kanskje det veddemålet egentlig handlet om.