Første gang etter skilsmissen

Bente, 44 · Hamar

Det er et hus ved Mjøsa jeg har bodd i i sytten år. Et gult hus med hage ned mot vannet, i Hamar, med utsikt mot Helgøya og de lange kveldene når sola går ned bak åsene på andre siden. Jeg fikk huset i skilsmissen. Jeg fikk også stillheten. Ungene var flyttet ut for lengst, eksmannen bodde med den nye i Brumunddal, og jeg satt der, førtifire år gammel, med et stort hus og en kropp som ikke hadde blitt rørt av noen andre enn ham på over tjue år. Jeg visste ikke engang om den fortsatt virket.

Det var venninnen min Grethe som fikk meg til å laste ned appen. Hun var åtte år eldre og hadde vært skilt lenger, og hun sa det som det var: «Du trenger ikke en ny mann, Bente. Du trenger å huske at du er en dame.» Jeg lo av henne. Så lå jeg i sengen den kvelden og lagde en profil med et bilde fra en hyttetur der jeg lo og så ut som meg selv, og skrev, med hjertet i halsen, at jeg var nyskilt og ville ha noe uforpliktende med en voksen mann. Jeg trykket send og la telefonen med skjermen ned.

Han skrev dagen etter. Rune, førtiåtte, snekker, bodde i Ottestad og hadde vært skilt i fem år. Han skrev ordentlige setninger. Han spurte hva jeg jobbet med og fortalte om et hus han restaurerte på Nes. Vi skrev sammen i ei uke uten at han ble frekk, og så, en tirsdag, skrev han: «Jeg tror du er redd for dette, og det skjønner jeg. Men jeg tror også at du vil det. Jeg kan komme til deg, så slipper du å gå noe sted. Du bestemmer alt.» Jeg leste det på verandaen med et glass hvitvin og Mjøsa blank som et speil foran meg, og jeg svarte «torsdag».

Jeg ryddet huset i to dager. Det er sånt man gjør når man er redd. Jeg kjøpte nye laken, jeg kjøpte nytt undertøy på Maxi, svart blonde som jeg sto og så på i prøverommet og tenkte at jeg så ut som noen andre. Jeg barberte meg. Jeg gikk tur langs stranda ved Koigen på torsdag ettermiddag for å ikke gå fra vettet, og så på ungdommene som badet i det kalde vannet, og tenkte at jeg hadde vært en av dem en gang, at jeg hadde hatt en kropp som jeg ikke tenkte på. Klokka sju kjørte det en hvit varebil inn i oppkjørselen.

Han var større enn bildene. Grå i tinningene, brede hender med små arr, en ren skjorte som han tydelig hadde tenkt over. Han hadde med seg en flaske vin og en stor bukett syriner som han hadde plukket i sin egen hage, og da han ga meg dem, kjente jeg at hendene mine skalv. «Vi trenger ikke gjøre noe,» sa han i gangen. «Vi kan bare sitte på verandaen.» Vi satt på verandaen i en time. Solen gikk ned bak Helgøya. Han fortalte om huset på Nes, og jeg fortalte om ungene, og et sted midt i det la jeg hånden min på låret hans, og han la sin over.

Det var jeg som kysset ham. Jeg husker det, for jeg hadde bestemt meg for at det skulle være meg. Han smakte av vin, og skjegget hans var mykere enn jeg trodde, og hånden hans gikk opp i nakken min på en måte som fikk meg til å glemme at jeg var førtifire og skilt og redd. Vi kysset på verandaen til det ble mørkt og myggen kom. Så tok jeg hånden hans og førte ham inn gjennom stua, opp trappa, inn på det soverommet som hadde vært mitt alene i to år. Jeg tente lampa på nattbordet. Jeg ville se. Og jeg ville at han skulle se.

Han kledde av meg langsomt, med stor forsiktighet, som om jeg var noe som kunne gå i stykker. Da han fikk blusen av og så det svarte undertøyet, stoppet han og pustet ut. «Bente,» sa han. Bare det. Jeg kjente at jeg rødmet nedover halsen. Han kysset kragebeinet mitt, brystene gjennom blonden, magen som jeg hadde vært så bekymret for, og han kysset den som om den var det fineste han hadde sett. Da han fikk av meg trusa og la hånden mellom beina mine, var jeg så våt at jeg ble flau, og han hvisket at det var det vakreste han visste.

Jeg hadde glemt hvordan det var å bli slikket. Eksmannen hadde sluttet med det for ti år siden, og jeg hadde sluttet å be om det. Rune la seg mellom lårene mine på de nye lakenene og gjorde det til jeg gråt, ikke av sorg, men av noe som lignet lettelse. Kroppen virket. Den virket så godt at jeg grep i hodegjerdet og ropte navnet hans opp mot taket i et hus der ingen hadde ropt på år. Da jeg kom, kom jeg i lange, skjelvende bølger som ikke ville slutte, og han holdt meg gjennom det med hendene mine i sine.

Han kledde av seg. Han var tung og sterk, med en mage som ikke var flat og en kropp som hadde arbeidet, og jeg kjente på ham med begge hender og var ikke flau over noe. Han hadde kondomer. Han spurte om jeg var klar, og jeg sa ja, og han la seg over meg og gled inn i meg sakte, sakte, med øynene i mine, og jeg kjente hvordan kroppen ga etter og tok imot og husket. Vi lå stille et øyeblikk. Så begynte han å bevege seg, og jeg la beina rundt ham og holdt om ryggen hans og lot ham knulle meg som en voksen mann knuller en voksen kvinne, uten hast, uten forestilling, dypt og ærlig.

Jeg kom en gang til med ham inne i meg. Det hadde jeg ikke gjort på mange år. Han kom rett etter, med ansiktet i halsen min og et lavt, rått stønn, og så ble han liggende over meg med hele vekten sin, og jeg ville ikke at han skulle flytte seg. Utenfor lå Mjøsa i det siste lyset, og et sted nede ved vannet ropte en fugl. Jeg tenkte: Det var dette Grethe mente. Ikke mannen. Kroppen. Min egen.

Han ble ikke natten over. Det var ikke planen, og vi holdt oss til den. Han drakk et glass vann på kjøkkenet, kledde på seg, kysset meg i døra og sa at han hadde hatt en fin kveld, og jeg sa at jeg også hadde det, og det var sant på en måte som få ting er. Så kjørte den hvite varebilen ut av oppkjørselen, og jeg sto i døra i morgenkåpe og hørte den forsvinne mot Ottestad, og så gikk jeg opp og la meg i de nye lakenene som luktet av ham og sov som en stein.

Vi har sett hverandre tre ganger til. Kanskje blir det fem, kanskje blir det ingen, og det er greit. Det jeg fikk den torsdagen kan ingen ta fra meg: vissheten om at det finnes en kvinne inni meg som ikke døde med ekteskapet. Hun var bare stille. Hun ventet på at noen skulle banke på og at jeg skulle tørre å åpne. Hvis du sitter i et hus som er for stille, i Hamar eller hvor som helst, og tror at det er for sent, så kan jeg love deg at det ikke er det. Det finnes en varebil et sted som bare venter på en adresse.