Naboen i tredje etasje

Silje, 34 · Bergen

Det finnes ingen by i verden der regnet er mer intimt enn i Bergen. Det legger seg rundt husene i Sandviken som et teppe, gjør de smale trappene mellom trehusene mørke og glatte, og får alle til å skynde seg innendørs. Jeg bodde i andre etasje i et gammelt hvitt hus like nedenfor Fjellveien, med utsikt mot Byfjorden når skyene lettet, noe de sjelden gjorde. Over meg, i tredje, bodde han. Vi hadde delt oppgang i nesten to år. Vi sa hei. Vi holdt døra for hverandre. Det var alt. Men jeg hadde lagt merke til hendene hans, store og senete, og måten han alltid tok trappa to trinn om gangen, som om han hadde det travelt med å komme hjem til ingenting.

Jeg visste at han het Eirik, fordi det sto på postkassa. Jeg visste at han jobbet et sted på Marineholmen og syklet dit i all slags vær, og at han kom hjem klokka fem og satte sykkelen i gangen med en lyd som fikk lampa mi til å dirre. Jeg visste at han var alene, for jeg hadde aldri hørt andre skritt over taket mitt enn hans. Og jeg visste at jeg noen ganger lå i sengen om kvelden og hørte ham gå fra rommet til badet og tilbake, og at jeg da tenkte ting jeg ikke hadde noen rett til å tenke om en mann jeg knapt hadde snakket med.

Det var en søndag i november. Jeg hadde tent lys, laget fiskesuppe og åpnet en flaske hvitvin som jeg hadde tenkt å drikke alene mens jeg så på regnet. Da det banket på døra, trodde jeg først det var noen som hadde tatt feil etasje. Men det var ham. Håret var mørkt av regn, genseren klissvåt over skuldrene, og han holdt opp en vinflaske som en unnskyldning. «Jeg vet dette er pinlig,» sa han. «Men har du en korketrekker? Min knakk.» Jeg tok flasken ut av hånden hans og sa at han like gjerne kunne komme inn og drikke den her, siden jeg allerede hadde en åpen.

Han ble sittende ved kjøkkenbordet mitt i tre timer. Han fortalte om oppveksten på Askøy og om at han hadde flyttet til byen etter en skilsmisse som han ikke ville snakke om, og som han derfor snakket om ganske lenge. Jeg fortalte om jobben min på Haukeland og om at jeg var lei av å date menn som brukte tre uker på å bestemme seg for om de ville møtes. Han lo av det. «Jeg brukte to år på å banke på døra di,» sa han. Jeg svarte ikke. Jeg lot bare setningen ligge der mellom oss, ved siden av suppeskålene og de to tomme glassene.

Det var han som strakte seg over bordet, men det var jeg som reiste meg og gikk rundt det. Jeg satte meg på fanget hans, skrevs, med kjøkkenstolen knirkende under oss, og kysset ham. Han smakte vin og salt. Hendene hans gikk rett opp under genseren min og fant ryggen, holdt meg fast, og jeg kjente ham vokse under meg gjennom den fuktige buksa. «Vi er naboer,» sa han mot halsen min, som om det var en innvending. «Ja,» sa jeg. «Så vi må være stille.» Han så på meg som om jeg hadde sagt noe helt annet, noe mye farligere, og så løftet han meg opp fra stolen med begge hendene under lårene mine og bar meg gjennom stua.

Det var det som gjorde det så intenst, tror jeg. Vissheten om at fru Haugland i første kunne høre alt, at veggene i disse gamle trehusene er papirtynne, at hvert stønn måtte svelges. Jeg tok ham med inn på soverommet og lukket døra sakte. Han kledde av meg like sakte. Genseren, BH-en, buksa som han dro ned mens han lå på kne foran meg og kysset hoften, magen, innsiden av låret. Da han la munnen mot trusa mi og pustet varmt gjennom stoffet, måtte jeg bite meg i håndbaken.

Jeg la meg på sengen og han fulgte etter, munnen først. Han slikket meg gjennom trusa til stoffet var gjennomvått, og trakk den så til side og lot tungen gli inn i meg, langsomt, som om han hadde all verdens tid, som om han hadde ventet to år og nektet å skynde seg nå. Jeg tok tak i hodegjerdet og kjente hele kroppen stramme seg. Da jeg kom, kom jeg lydløst, med åpen munn og rykkende hofter, og han holdt meg fast med begge armene rundt lårene til det var over.

Så var det min tur. Jeg dyttet ham på ryggen og dro av ham den våte buksa, og han lå der på mine hvite laken, brun og hard og pustende, og så på meg med et blikk som var like mye redsel som lyst. Jeg tok ham i munnen. Jeg hørte ham hviske «faen» opp i taket, til fru Haugland, til hele Sandviken, og jeg tok ham dypere. Han var tykk og varm mot tungen min, og jeg kjente pulsen hans gjennom huden. Da han la hånden i håret mitt, ikke for å styre meg, men bare for å holde, kjente jeg meg så mektig at jeg måtte stoppe før han kom.

Jeg hadde kondomer i nattbordskuffen. Han lot meg rulle det på, og så la han meg på siden, med ryggen mot seg, og gled inn i meg bakfra mens han holdt rundt brystene mine. Det var stillingen for å være stille. Ingen seng som dunket mot veggen, ingen knirkende madrass, bare den dype, jevne bevegelsen og pusten hans i nakken min. Han knullet meg lenge sånn, sakte, med hånden som gled ned mellom beina mine og fant den rette flekken og ble der. Regnet slo mot vinduet. Jeg kom en gang til, dypere denne gangen, med tennene i puta, og han fulgte rett etter med et lavt, undertrykt stønn mot skulderen min.

Etterpå lå vi og lyttet. Ikke et pip fra første etasje. Han lo lydløst, jeg kjente det mot ryggen. «Tror du hun hørte noe?» «Hun er åtti og bruker høreapparat,» sa jeg. «Hun hørte ingenting.» Han hentet vinen fra kjøkkenet og vi drakk resten i sengen, nakne, med dyna over beina. Klokka halv tolv gikk han opp trappa til sin egen leilighet, og jeg lå i min og hørte skrittene hans over taket, fra rommet til badet og tilbake, akkurat som alle de andre kveldene. Bare at nå visste jeg hvordan han så ut når han gjorde det.

Vi har ikke blitt et par. Det er ikke det dette er. Men to eller tre ganger i måneden banker det på døra mi, alltid sent, alltid med en dårlig unnskyldning, og jeg slipper ham inn. Ingen i oppgangen vet noe. Jeg tror det er nettopp det som gjør det så godt. Et diskret knulletreff med en mann som bor tolv trappetrinn unna, som jeg ikke skylder noe, og som ikke skylder meg noe annet enn å være stille.

Jeg forteller dette fordi jeg tror mange sitter som jeg satt: i en leilighet i en våt by, med en åpen vinflaske og en nabo, en kollega, en fremmed på andre siden av gata som de har tenkt på altfor lenge. Det tar ett bank på døra. Kanskje ikke akkurat den døra, og kanskje ikke akkurat den mannen. Men det finnes noen der ute som er like nær, like klar, og like lei av å vente. Kanskje er han allerede i naboleiligheten. Kanskje han bare trenger at du sier «kom inn».