Match klokka ni, hjemme hos ham klokka elleve

Marte, 29 · Oslo

Det var en helt vanlig torsdag i oktober, den typen kveld der regnet ligger som en hinne over Oslo og alle ser ut som de har gitt opp. Jeg hadde spist rester av gårsdagens pasta, sett halvannen episode av en serie jeg ikke husker navnet på, og lå på sofaen i leiligheten min på Sofienberg med telefonen over ansiktet. Jeg hadde bestemt meg for at jeg bare skulle sveipe litt. Ikke for å møte noen. Bare for å kjenne at det fantes menn der ute som ville ha meg, sånn på avstand, sånn som man kikker i et butikkvindu uten å gå inn.

Han het Jonas, eller det sto i hvert fall Jonas. Trettito år, tre kilometer unna, et bilde av ham på en fjelltopp og ett der han satt på en kafé med et skjevt smil som gikk rett i magen på meg. Vi matchet klokka ti over ni. Han skrev først. Ikke et «hei» og ikke et «hvordan går det», men: «Jeg sitter på en bar på Thorvald Meyers gate med en halv øl og ingen planer. Du ser ut som du kjeder deg like mye som meg.» Jeg lo høyt, alene i stua. Det var frekt, men det var også helt sant.

Vi skrev fram og tilbake i et kvarter. Han var rask, morsom, ikke for ivrig. Så skrev han det jeg egentlig hadde ventet på: «Kom ned og ta en øl. Hvis vi ikke liker hverandre, går vi hver til vårt, og ingen har mistet noe annet enn en time.» Jeg så på klokka. Halv ti. Jeg så på meg selv i speilet i gangen, gråtøy og hestehale. Og så kjente jeg det, den lille rykningen mellom beina som sa at kroppen allerede hadde bestemt seg lenge før hodet. Jeg tok på svart jeans, en tynn genser uten noe under, og lot håret være løst.

Det tok meg tolv minutter å gå. Løkka var våt og gul av gatelys, folk sto i klynger under markiser og røykte, og trikken skrek i svingen ved Olaf Ryes plass. Han satt innerst ved vinduet, akkurat som han hadde sagt. Han var høyere enn jeg trodde og hadde en tynn genser som strammet over skuldrene. Da han reiste seg for å klemme meg, kjente jeg lukten av regn og noe varmt, noe som lignet sandeltre. «Du kom faktisk,» sa han. «Jeg kom faktisk,» sa jeg, og satte meg så nær at knærne våre møttes under bordet.

Vi drakk én øl. Jeg husker knapt hva vi snakket om. Jobb, kanskje, og at han hadde flyttet fra Bergen for to år siden og fortsatt syntes Oslo-folk var kalde. Det jeg husker er hånden hans som først lå på bordet, så på låret mitt, så litt høyere, uten at han sluttet å se meg i øynene. Jeg husker at jeg la min egen hånd over hans og førte den nærmere, og at han svelget. «Jeg bor på Torshov,» sa han lavt. «Ti minutter.» Jeg drakk opp resten av ølen i én slurk og reiste meg.

Vi klarte ikke å vente til vi kom fram. I en port i Markveien trykket han meg mot den kalde murveggen og kysset meg, ikke forsiktig, ikke spørrende, men som om han allerede visste akkurat hvordan jeg ville ha det. Jeg åpnet munnen og lot tungen hans finne min, og kjente hvordan han ble hard mot magen min gjennom buksa. Han stakk hånden under genseren og fant ut at jeg ikke hadde noe under. Han stønnet inn i munnen min. «Herregud,» hvisket han. «Gå,» sa jeg. «Fortere.»

Leiligheten hans var liten og lukta av kaffe og rene laken. Han rakk ikke å tenne lyset før jeg hadde dratt genseren over hodet. Han sto helt stille et sekund og bare så på meg, på brystene mine i det svake lyset fra gatelyktene utenfor, og så var han over meg. Munnen hans på halsen, på kragebeinet, på brystvorten som han sugde inn så hardt at jeg måtte holde meg fast i dørkarmen. Jeg dro opp genseren hans, kjente den varme, harde magen, kjente hårene som gikk i en stripe ned mot buksa. Jeg knappet den opp. Han var stor i hånden min, tung og varm, og han skalv da jeg begynte å bevege den.

Vi kom oss til sengen på et vis. Han dro jeansen av meg og la seg mellom beina mine med en tålmodighet jeg ikke hadde ventet av en mann jeg hadde kjent i under to timer. Han slikket meg langsomt, med flat tunge, og hver gang jeg løftet hoftene mot ham, holdt han meg ned og fortsatte i sitt eget tempo. Jeg grep i håret hans. Jeg hørte meg selv si ting jeg ikke sier. Da han til slutt førte to fingre inn i meg samtidig som tungen fant den rette rytmen, kom jeg så hardt at jeg sparket i madrassen og lo etterpå, hikstende, med armen over øynene.

«Kondom,» sa jeg, og han var allerede på vei til nattbordet. Han la seg over meg, tung og varm, og gled inn i ett langt, sakte støt som fikk meg til å gispe. Han stoppet der, helt inne, og så på meg. «Ok?» spurte han. «Mer enn ok,» sa jeg og la beina rundt ham. Så knullet han meg. Det finnes ikke et penere ord for det, og jeg ville ikke ha brukt det uansett. Dype, jevne støt som fikk sengen til å dunke mot veggen, hendene hans under rumpa mi som løftet meg mot ham, munnen hans på øret mitt der han pustet navnet mitt som om han hadde sagt det i årevis.

Jeg snudde ham rundt etter en stund og satte meg oppå. Jeg liker å se en mann fra den vinkelen, se hvordan ansiktet mister kontrollen, se hvordan hendene griper om hoftene mine som om han er redd for å falle. Jeg red ham langsomt først, så fortere, med hendene mot brystet hans, og da jeg kjente at jeg var nær igjen, la jeg meg ned over ham og lot ham ta over. Han kom rett etter meg, med et dypt, grovt stønn som jeg fortsatt kan høre hvis jeg lukker øynene.

Etterpå lå vi og hørte på regnet mot vinduet. Han hentet et glass vann, og vi delte det. Han sa at han ikke pleide å gjøre dette. Jeg sa at jeg heller ikke pleide det, og vi lo begge to, fordi det åpenbart var både sant og usant på samme tid. Klokka var kvart over ett da jeg gikk. Han fulgte meg ned til porten, kysset meg i regnet, og sa: «Skriv når du er hjemme.» Jeg skrev. Han svarte med et hjerte, og så ingenting mer. Det var helt greit. Det var det vi hadde avtalt uten å avtale det.

Jeg tenker fortsatt på den kvelden når jeg går forbi baren på Thorvald Meyers gate. Ikke fordi jeg savner ham, men fordi jeg oppdaget noe om meg selv. At jeg kan gå ut døra klokka halv ti en torsdag og komme hjem med en helt annen kropp enn den jeg dro med. At et knulletreff ikke trenger å være noe skittent eller noe å skamme seg over. Det kan være to voksne mennesker som begge kjeder seg, som begge vil ha noe, og som er ærlige nok til å si det. Neste gang er det kanskje deg som skriver først. Eller kanskje det er noen som sitter tre kilometer unna akkurat nå, med en halv øl og ingen planer, og som venter på at du skal svare.