Tre bord foran meg på Bastøferga

Ingrid, 31 · Moss

Bastøferga tar en halvtime fra Horten til Moss. Jeg har tatt den hundrevis av ganger, mest for jobb, og jeg pleier å sitte i bilen og høre på podkast til vi legger til. Den kvelden i september satt jeg oppe i salongen i stedet, med en kaffe fra automaten og telefonen i hånden, fordi det hadde vært en lang dag på kontoret i Horten og jeg ikke orket å høre på noen snakke. Jeg åpnet appen, mest av vane. Det første som dukket opp, var en mann som var mindre enn hundre meter unna.

Jeg så meg rundt i salongen før jeg rakk å tenke. Så leste jeg profilen hans, og jeg måtte le: «Sitter på Bastø-ferga, dekk fire, grønn jakke. Hvis du er på samme båt, så kom og si hei.» Han het Henrik, trettifire, elektriker, bodde på Jeløy i Moss. Bildet viste en mann med kort mørkt hår og et rolig blikk, i en båt på fjorden. Jeg så opp. Tre bord bortenfor satt en mann i grønn jakke og så ut av vinduet mot Horten som ble mindre bak oss. Han hadde ikke sett meg. Jeg skrev: «Grønn jakke. Rutete skjerf. Jeg sitter tre bord bak deg.»

Jeg så ham lese det. Jeg så ham stivne, så snu seg langsomt, og så ansiktet hans da han fant meg. Han lo, ristet på hodet, tok kaffen sin og kom bort. «Dette har aldri skjedd før,» sa han. «Har du hatt den profilteksten lenge?» «Et halvt år. Du er den første.» Han satte seg overfor meg. Vi hadde tjuefem minutter igjen av overfarten, og vi brukte dem på å snakke som om vi hadde dårlig tid, som om ferga var en frist. Han hadde vært på jobb i Horten. Jeg hadde vært på jobb i Horten. Vi bodde begge i Moss, fem minutter fra hverandre, og hadde sannsynligvis stått i samme kø på butikken hundre ganger.

Han hadde en måte å se på meg på som jeg ikke var vant til. Ikke det raske blikket ned og opp som menn tror ingen legger merke til, men et rolig, direkte blikk som ble værende. Jeg fortalte om jobben, om leiligheten på Høienhald, om at jeg egentlig bare hadde åpnet appen av kjedsomhet. Han fortalte at han pleide å ta båten ut mot Bastøy om sommeren og ligge for anker helt alene, og at han likte stillhet bedre enn de fleste. Utenfor vinduet ble lysene fra Moss større og større. Jeg husker at jeg så på hendene hans rundt kaffekoppen og tenkte på hvordan de ville kjennes. Han la merke til det. Jeg så at han la merke til det, og jeg så ikke bort.

Da høyttaleren ba sjåførene gå ned til bilene, ble vi sittende litt for lenge. «Har du planer i kveld?» spurte han. «Nei.» «Bli med meg ut til Alby. Jeg kjører først. Du kjører etter. Hvis du ombestemmer deg, tar du bare av ved Kanalen og kjører hjem, og så har det ikke skjedd noe annet enn en hyggelig prat.» Jeg husker at jeg tenkte at det var den mest fornuftige setningen en mann noen gang hadde sagt til meg. Jeg gikk ned til bilen med hjertet i halsen.

Han hadde en grå pickup. Jeg fulgte de røde baklysene gjennom sentrum, over Kanalbrua og ut på Jeløy, forbi Refsnes, ut på de smale veiene mellom åkrer og store gamle trær der lyktene ble færre og mørket tettere. Jeg tok ikke av. Ved Alby svingte han inn på grusplassen ved galleriet, der det er tomt om kvelden, og jeg parkerte ved siden av. Han sto allerede ute med jakken åpen og ventet på at jeg skulle slå av lysene. Lukten av tang og våt jord og høst. Fjorden lå der nede, svart og stille, med lysene fra Horten på andre siden.

Vi gikk ned stien til stranda, og han holdt meg i hånden i mørket så jeg ikke skulle snuble. Nede ved vannet var det ingen. Bare svaberg, tang og en måne som kom og gikk mellom skyene. Han snudde seg og kysset meg der, med sjøen som slikket i svabergene bak oss, og det var ikke et forsiktig kyss. Hendene hans gikk innunder jakken min, opp under blusen, og fant brystene mine gjennom BH-en, og jeg hørte meg selv stønne høyt ut i mørket fordi ingen kunne høre. «Kaldt?» spurte han. «Ikke ennå,» sa jeg.

Han la jakken sin på svaberget, og jeg la meg på den, og han kneppet opp buksa mi med kalde fingre og dro den ned og la seg mellom beina mine med munnen. Det var september og luften var kald mot lårene, men tungen hans var varm, og kontrasten fikk meg til å skjelve på en måte jeg aldri hadde gjort innendørs. Jeg lå og så opp på skyene og månen og kjente en fremmed manns munn på meg på en strand i min egen by, og jeg kom raskere enn jeg noen gang har gjort, med ryggen krum mot svaberget og et rop som fløy ut over fjorden.

«Bilen,» sa han etterpå, med tenner som klapret litt. «Jeg har varme i setene.» Vi løp opp stien, halvt kledd, og lo som tenåringer. I pickupen la han setene bakover og satte varmen på fullt, og jeg klatret over på fanget hans, og det var trangt og klønete og rattet var i veien, og ingenting av det betydde noe. Han hadde kondom i hanskerommet. Jeg senket meg ned over ham med hendene mot taket, og vinduene dugget på sekunder, og han holdt meg om ryggen og kysset brystene mine mens jeg red ham sakte i det lille, varme rommet.

Så ble jeg utålmodig. Jeg tok tak i nakkestøtten og satte opp tempoet, og han grep om rumpa mi og løftet meg mot seg for hvert støt, og bilen gynget på grusplassen så jeg tenkte at hvis noen kjørte forbi nå, ville de forstå alt. Jeg brydde meg ikke. Jeg kom for andre gang med pannen mot hans, og han kom med fingrene hardt inn i hoftene mine og et dypt stønn som fylte hele førerhuset.

Vi satt der en stund, klissete og varme, med duggete vinduer og fjorden usynlig utenfor. Han fortalte at han hadde vokst opp på Jeløy og badet ved Alby hver sommer siden han var liten, og at han aldri hadde tenkt på stranda på denne måten. «Nå kommer du til å tenke på det hver gang,» sa jeg. «Ja,» sa han. «Takk for det.»

Vi kjørte hjem hver for oss, fem minutter fra hverandre, gjennom et sentrum som lå helt stille, og skrev god natt klokka ett. Jeg dusjet lenge og fant sand i håret og tang mellom tærne, og jeg lo for meg selv i dusjen som en som hadde gjort noe hun aldri trodde hun skulle gjøre. Vi har ikke sett hverandre siden, men jeg vet at han er der, på Jeløy, og at ferga går hele dagen. Jeg hadde trodd et knulletreff var noe som skjedde i storbyer, med fremmede man aldri så igjen. Jeg hadde ikke tenkt på at den fremmede kunne sitte tre bord foran meg på Bastøferga, på vei til samme by som meg. Nå sitter jeg i salongen hver gang. Med kaffe, med telefonen, og med et blikk som går over alle de grønne jakkene.