Han som kom i stedet

Silje, 34 · Haugesund

Jeg hadde planlagt alt. Det var fredag, det var slutten av august, og jeg hadde brukt hele uka på å skrive med en mann som het Andreas og bodde på Risøy. Vi hadde avtalt klokka åtte på en bar i Haraldsgata, og etterpå hjem til ham, over broa, ti minutter å gå. Jeg hadde barbert beina, kjøpt ny truse på Amanda storsenter i lunsjen og sagt til venninnene mine at jeg ikke kunne komme på vinlotteriet. Klokka kvart på åtte sto jeg foran speilet i leiligheten min ved Byparken og kjente meg som en kvinne som endelig hadde bestemt seg for noe. Klokka ti på åtte skrev han at han var syk. Feber, sa han. Lei seg, sa han. Kanskje neste uke.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet. At verden skulle stanse? Jeg sto der i den grønne kjolen, ferdig sminket, med en varm klump i magen som ikke ville bli borte bare fordi en mann på Risøy hadde fått feber. Det var det som var problemet. Kroppen min hadde vært innstilt på dette i fem dager. Jeg hadde ligget våken to netter og forestilt meg hendene hans. Jeg hadde ikke lyst til å ta av kjolen og se på TV. Jeg hadde lyst på det jeg hadde blitt lovet, og jeg hadde lyst på det i kveld.

Så jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg åpnet appen igjen, satte avstanden til fem kilometer og skrev i profilen min, rett ut: «Ledig i kveld. Ble stått opp. Haugesund sentrum.» Jeg tenkte at jeg kom til å angre. Jeg tenkte at bare tullinger kom til å svare. Det tok fire minutter. Han het Espen, trettisju, og bildet viste en mann med skjegg og et værbitt ansikt som sto på dekket av en båt. «Ligger til kai i Smedasundet,» skrev han. «Skulle egentlig ut med gutta, men de er kjedelige. Kom ned, så spanderer jeg en øl, og du får bestemme resten.»

Smedasundet på en fredagskveld i august er noe eget. Sola var i ferd med å gå ned bak Risøy, vannet lå helt stille og oransje, og folk satt langs kaikanten med beina dinglende over vannet. Han sto ved en hvit båt med mørkeblått overtrekk og vinket, og det første jeg tenkte var at han så ut som en som tok i ting. Store hender. Solbrune underarmer. Han ga meg en kald øl fra en kjølebag og sa: «Så, hvem var idioten?» Jeg lo. «En fyr på Risøy med feber.» «Da får han ha det,» sa han og skålte. «Jeg har ikke feber.»

Vi satt på dekket i en time. Han var fra Karmøy, jobbet på supplybåt, fjorten dager på og fjorten av, og han hadde den roen som folk som jobber med vær og vann har. Han spurte ikke hvorfor jeg hadde skrevet det jeg skrev. Han bare så på meg, helt rolig, og lot stillheten stå der til jeg måtte fylle den. «Jeg hadde tenkt å ligge med noen i kveld,» sa jeg til slutt. «Jeg vet det,» sa han. «Det sto jo der.» Så lente han seg fram og kysset meg, og det smakte øl og salt, og han holdt bakhodet mitt med den store hånden som om jeg var noe han ikke ville miste.

Under dekk var det trangt og lavt under taket, en køye med blå pute og en lampe som svaiet så vidt. Han måtte bøye seg. Jeg måtte ikke. Jeg sto midt i det lille rommet og lot ham dra glidelåsen ned på kjolen, sakte, mens han kysset nakken min. Kjolen falt. Den nye trusen fikk stå på i akkurat tre sekunder før han satte seg på huk og dro den ned, og så var munnen hans på meg, varm og sikker, og jeg måtte holde meg i taket for å ikke falle. Han slikket meg som om han hadde god tid, og det hadde han jo. Fjorten dager fri.

Jeg kom stående, med hendene mot taket og knær som sviktet, og han holdt meg oppe med hendene rundt lårene mine og lo lavt mot magen min. «Det var én,» sa han. Jeg dro ham opp, dro genseren over hodet hans, kjente en bred, hard brystkasse og en mage som ikke var flat, men fast, sånn som menn som jobber ute får. Jeg åpnet buksa hans og tok ham i hånden, og han var tykk og varm og pulserte mot håndflaten min, og han lukket øynene og sa navnet mitt som om han prøvde hvordan det smakte.

Køya var for kort for ham, så han la meg på ryggen på tvers, med beina opp mot skottet, og fant kondom i en skuff under madrassen med en selvfølge som fortalte meg at jeg ikke var den første som lå her. Det gjorde ingenting. Det gjorde faktisk det motsatte. Han gled inn i meg sakte, stoppet, og så på meg. Jeg kjente hvordan hele meg åpnet seg for ham, og så begynte han å bevege seg, dypt og tungt, og båten gynget så vidt for hvert støt. Jeg hørte vann klukke mot skroget. Jeg hørte folk som lo på kaia to meter over hodet mitt. Jeg bet meg i leppa for å ikke skrike, og han la hånden over munnen min og sa: «Skrik, du. Ingen bryr seg.»

Så jeg skrek. Ikke høyt, men nok. Han snudde meg over på magen på den smale køya og tok meg bakfra, med den ene hånden i håret mitt og den andre under meg, mellom beina, og jeg kom for andre gang med ansiktet ned i en blå pute som luktet diesel og solkrem. Han kom rett etter, med et lavt, grovt stønn inn i nakken min, og ble liggende tungt oppå meg til pusten hans ble rolig igjen.

Vi lå i køya en time etterpå og hørte på kaia som ble stillere og stillere. Han fortalte om Nordsjøen, om en natt med fjorten meter høye bølger, og jeg fortalte om Andreas med feber, og han lo så køya ristet. «Du bør sende ham en takk,» sa han. Klokka ett gikk jeg opp på dekk med kjolen krøllete og håret i uorden, og han fulgte meg opp på kaia i bare shorts. Risøybroa lyste over sundet. «Jeg drar ut igjen på tirsdag,» sa han. «Jeg vet det,» sa jeg. «Du sa det.» Vi kysset ikke. Vi ble enige om at det ikke trengtes.

Andreas skrev på søndag at han var bedre og lurte på om vi kunne prøve igjen. Jeg svarte ikke. Ikke fordi jeg var sint, men fordi han allerede var blitt en fyr jeg hadde skrevet med, mens Espen var noe som hadde skjedd. Jeg hadde trodd at et knulletreff var noe man planla, sånn som jeg hadde planlagt hele uka. Det viste seg at det beste var det som skjedde da planen gikk i vasken, da jeg sto foran speilet i grønn kjole og bestemte meg for at kvelden var min uansett.

Jeg går forbi Smedasundet nesten hver dag. Båten hans er ikke der lenger, og det var aldri meningen at den skulle være det. Men hver gang jeg ser en hvit båt ved kaia, kjenner jeg det i magen igjen, den varme klumpen som sier at det finnes noen der ute, fem kilometer unna, som kanskje sitter og ser på den samme solnedgangen og nettopp har fått avlyst planene sine. Neste gang skal jeg ikke vente på at noen skal stå meg opp. Jeg skal skrive først.