Torsdager med Sundbåten

Anette, 38 · Kristiansund

Kristiansund er en by bygget på fire øyer, og det finnes ingen bedre unnskyldning for å forsvinne et par timer enn en båt som går mellom dem. Sundbåten har gått i over hundre og førti år. Den tar fem minutter fra Kirkelandet til Innlandet, og på de fem minuttene kan man se hele byen fra vannet: de fargede husene som klatrer opp fjellsidene, Nordlandet med kirken, klippfiskbryggene, Nordmørskaia. Jeg tar den hver torsdag klokka halv sju. Ingen spør hvor jeg skal. Det er en av tingene jeg setter pris på ved å bo i en liten by: alle vet alt, og derfor ser ingen etter.

Han heter Geir og han bor i tredje etasje i et gammelt hus på Innlandet med vindu rett mot havna. Jeg møtte ham i fjor, på et tidspunkt i livet der jeg var ferdig med å tro på den store kjærligheten og ikke ferdig med å ha lyst. Jeg var trettisju, skilt for to år siden, og hadde funnet ut at det jeg savnet ikke var en mann i sofaen, men en mann i sengen. Så jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort. Jeg lette. Åpent, i min egen by, etter et knulletreff med en som ville det samme, og ikke noe mer.

Han svarte ærlig. Han var førtito, hadde et barn annenhver uke, jobbet på verftet i Averøy og var like lite interessert i et forhold som meg. «Jeg har ikke tid til å være kjæreste,» skrev han. «Men jeg har torsdagene.» Jeg husker at jeg leste det i lunsjen på jobb og kjente hvordan hele underlivet trakk seg sammen. Torsdagene. Det var så konkret og så nakent. Vi møttes første gang på en kafé i Kaibakken, drakk kaffe i tjue minutter mens vi begge lot som det var en vanlig samtale, og så sa han: «Skal vi ta båten?»

Den første torsdagen var klønete på den måten første ganger er. Han var nervøs, jeg var nervøs, vi tok av hverandre klærne i stua fordi vi ikke kom oss lenger, og det gikk fort og ble ferdig fort. Men etterpå, da vi lå på gulvet med ryggen mot sofaen, så han på meg og sa: «Neste torsdag gjør vi det ordentlig.» Og det var det som gjorde at jeg kom tilbake. Ikke sexen den første kvelden. Løftet om en bedre torsdag.

Nå har vi hatt over femti av dem. Jeg vet hvordan trappa hans knirker på det tredje trinnet. Jeg vet at han alltid har dusjet like før jeg kommer, at det lukter av den grønne såpen, at han står ved kjøkkenbenken og skjærer frukt fordi han ikke klarer å bare vente. Jeg vet at han liker at jeg kommer i kjole, og jeg vet at han ikke sier det, og at jeg gjør det likevel. Og jeg vet at når døra lukker seg bak meg, er resten av verden utestengt til halv ti. Det er rammen. Innenfor rammen er alt lov.

Han begynner alltid sakte. Det er den beste tingen med en fast knullevenn: han vet hva som skal til, og han bruker tid, fordi han ikke trenger å bevise noe. Han kysser meg i gangen, lenge, med hånden bak nakken min. Så tar han av meg kjolen og legger den over stolryggen, alltid samme stol. Så står jeg i undertøy midt i stua hans med havna utenfor vinduet og fiskebåtene som kommer inn for kvelden, og han går rundt meg og ser. Bare ser. Det tok meg mange torsdager å tåle det. Nå trenger jeg det.

Denne torsdagen lå han på ryggen på sengen og lot meg bestemme. Jeg satte meg over ansiktet hans, med knærne ved ørene hans og hendene i hodegjerdet, og han slikket meg mens han holdt meg fast med begge hender rundt lårene. Jeg så ut av vinduet. Jeg så Sundbåten komme inn til kaia der nede, full av folk som var på vei hjem fra jobb, som ikke hadde peiling på hva som skjedde bak dette vinduet i tredje etasje, og jeg kom med et langt, skjelvende stønn som jeg ikke lenger prøvde å holde tilbake. Han vet hvordan jeg høres ut. Han liker det.

Så gled jeg ned over ham og tok ham i munnen, sakte, sånn som han liker det, med hånden rundt roten og tungen flat, og han lå med hendene på hodet mitt og sa navnet mitt. Anette. Han sier det som om det er et helt setning. Jeg kjente ham vokse enda mer, kjente pulsen i ham, og jeg stoppet akkurat før, for det er min favorittmakt. Jeg satte meg over ham, rullet kondomet på, og senket meg ned til han var helt inne i meg, og så satt jeg stille med hendene på brystet hans og bare kjente det. Femti torsdager. Han er aldri blitt mindre god.

Jeg red ham med vinduet bak meg og lyset fra havna i ryggen. Han holdt meg om hoftene og løftet meg og slapp meg ned igjen, og jeg lente meg bakover og la hendene på lårene hans og kjente hvordan han traff den ene flekken hver gang, fordi han vet hvor den er, fordi han har lært den. Så snudde han meg. Det gjør han alltid til slutt. Han legger meg på magen og tar meg bakfra med hele tyngden sin, med tennene mot skulderen min, og det er da jeg kommer andre gang, alltid, og det er da han kommer, alltid, og vi ligger der med pusten i takt.

Etterpå spiser vi frukten han har skåret opp. Vi sitter nakne i vinduskarmen og ser på havna og snakker om ingenting. Om været, om båten, om noe han så på nyhetene. Vi snakker aldri om ekser, aldri om framtid, aldri om hva dette er. Vi har prøvd én gang, tidlig, og det ble tungt og feil, og vi bestemte oss for å aldri gjøre det igjen. Klokka ni kler jeg på meg. Han følger meg ned trappa, forbi det knirkende trinnet, og kysser meg i porten. Klokka halv ti er jeg på Sundbåten tilbake til Kirkelandet, med byen rundt meg som en lyskrans, og ingen som ser.

Folk tror at et sånt arrangement må bli til noe annet. At man enten blir forelsket eller går lei. Jeg har ikke opplevd noen av delene. Det jeg har opplevd, er at jeg går til jobb på fredager med en ro i kroppen som jeg ikke hadde da jeg var gift. At jeg ser på meg selv i speilet med noe som ligner respekt. At jeg har en hemmelighet som ikke skader noen, og som gjør meg til en bedre versjon av meg selv.

Jeg vet at det ikke kan vare for alltid. En dag flytter han, eller møter noen, eller jeg gjør det. Da tar jeg Sundbåten en siste gang, og så begynner jeg å lete igjen. Ikke etter det store. Etter det ekte, det nære, det som kommer hver torsdag og som gjør at resten av uka går an. Hvis du bor i en by med fire øyer og en båt mellom dem, eller i en hvilken som helst annen by, kanskje du også har en torsdag ledig. Kanskje han allerede sitter der og venter på at noen skal være like ærlig som han er.