Julebordet på Solsiden

Ingrid, 27 · Trondheim

Alle som har jobbet i et kontorlandskap vet at julebordet er et minefelt. Man har sett hverandre i lysstoffrør i elleve måneder, man har sendt e-poster om møtereferater og kaffekassa, og så plutselig er alle i pene klær med tre glass gløgg innabords og en helt annen kroppsholdning. Jeg hadde en regel. Den var enkel: ikke rør kollegene. Jeg hadde holdt den i fire år, gjennom to arbeidsgivere og en hel del fristelser. Jeg hadde ikke regnet med Mikkel fra regnskap og en snøstorm over Trondheim.

Vi var på en restaurant på Solsiden, en av de med store vinduer mot Nidelva og de gamle verftskranene som står som skjeletter i mørket. Det snødde tett, store våte flak som forsvant i elva. Jeg hadde på meg den grønne kjolen, den som jeg egentlig hadde kjøpt til en date som aldri skjedde, og jeg visste at den satt som den skulle. Mikkel satt to plasser bortenfor meg. Han hadde en slipsknute som var altfor stor og skjev, og han hadde ikke barbert seg, og da han lente seg over for å spørre om jeg ville ha mer vin, lukta han av snø og noe mørkt og godt.

Jeg hadde aldri tenkt på ham på den måten. Det er det jeg forteller meg selv, i hvert fall. Sannheten er at jeg hadde lagt merke til underarmene hans da han brettet opp skjorteermene i sommer, og at jeg hadde lagt merke til at han alltid holdt døra og alltid husket hva folk het. Men jeg hadde arkivert det under «hyggelig kollega», der det hørte hjemme. Så, etter hovedretten, sa han lavt, uten å se på meg: «Den kjolen er ikke laget for et julebord.» Jeg svarte: «Nei. Den er laget for etterpå.» Og så var arkivet åpnet.

Vi endte på et utested i Bakklandet, i den vesle klyngen av kolleger som alltid vil ha ett glass til. Musikken var høy, gulvet klissete, og Mikkel sto helt inntil meg ved baren fordi det ikke var plass til annet. Hånden hans lå på korsryggen min. Bare det. Ingen stryking, ingen klemming, bare varmen fra en håndflate gjennom tynt stoff, og jeg kjente at jeg ble våt av det alene. Da to av de andre bestemte seg for å ta taxi hjem, så han på meg. «Jeg går over brua,» sa han. «Jeg også,» sa jeg. Jeg bodde i motsatt retning.

Gamle Bybro var hvit av snø og helt tom. Vi stoppet midt på, under den røde portalen som alle turister tar bilde av, og han kysset meg med kalde lepper og varm tunge mens snøen la seg i håret vårt. Jeg hadde hendene inne i frakken hans, mot skjorten, mot magen som strammet seg under fingrene mine. «Dette er en dårlig idé,» sa han. «Ja,» sa jeg, og dro ham ned mot meg igjen. Jeg tror det var det som gjorde det så uimotståelig: vi visste begge to at vi skulle se hverandre ved kaffemaskinen på mandag, og vi gjorde det likevel.

Han bodde i en loftsleilighet i en av de gamle trehusene i Bakklandet, med skråtak og et vindu mot Nidarosdomen. Vi tråkket av oss snøen i gangen, og så tok han av meg kåpen, og så tok han av meg kjolen, sakte, med glidelåsen som hvisket nedover ryggen min. Han sto bak meg. Jeg kunne se oss i vinduet, speilet mot mørket: meg i strømpebukse og BH, ham i skjorte med den skjeve slipset, hendene hans som gled opp over magen min og lukket seg om brystene. «Jeg har tenkt på dette siden juni,» sa han i øret mitt. Så det var ikke bare meg.

Han la meg på sengen under skråtaket og kledde av meg resten. Strømpebuksa gikk i stykker, jeg hørte det, og brydde meg ikke. Han kysset seg nedover magen min, og jeg lå med hendene i håret hans og så ut på tårnet til domkirken som sto der, opplyst og strengt, og tenkte at jeg var i ferd med å bryte min eneste regel og at jeg aldri hadde villet noe mer. Da tungen hans gled over klitoris første gang, spente jeg ryggen så hardt at hodet dunket i veggen. Han lo mot meg. Så gjorde han det igjen.

Jeg vil ikke late som jeg husker alt. Jeg husker at jeg kom første gang med lårene rundt ørene hans og at han ikke sluttet, at han fortsatte til jeg måtte dytte ham vekk fordi det var for mye. Jeg husker at jeg åpnet skjorten hans knapp for knapp mens han sto ved sengen, og at slipset falt på gulvet med en lyd som fikk oss begge til å le. Jeg husker at han var hard og tung i hånden min, at han lukket øynene da jeg strøk ham, og at jeg sa «kondom» og han sa «ja» og alt tok sju sekunder.

Han knullet meg med hendene mine over hodet, holdt fast i håndleddene med én hånd, og så på meg hele tiden. Det var det som var mest intimt, ikke kroppene, men blikket. Mannen fra regnskap, som sender meg oversikter over reiseregninger, som så på meg som om jeg var det eneste som fantes. Jeg krysset anklene bak ryggen hans og tok ham dypere, og hver gang han støtte inn, kom det en lyd fra meg som jeg ikke visste jeg hadde. Da han snudde meg og tok meg bakfra med hånden i håret mitt, ba jeg ham om å gjøre det hardere, og han gjorde det, og jeg kom en gang til med ansiktet i dyna hans.

Han kom etter meg, med brystet mot ryggen min og tennene i skulderen, og vi falt sammen sidelengs og lå der og pustet. Utenfor snødde det fortsatt. Klokka på nattbordet viste 02:14. «Mandag blir rar,» sa han. «Mandag blir helt vanlig,» sa jeg. «Det er sånn dette funker.» Han så på meg en stund, og så nikket han. Jeg tror han ble lettet. Jeg vet at jeg ble det.

Jeg tok taxi hjem klokka tre, med en revnet strømpebukse i vesken og snø i håret. Mandag var helt vanlig. Han sa god morgen. Jeg sa god morgen. Han sendte en oversikt over reiseregninger, og jeg svarte «takk». Ingen visste noe, og ingen kommer til å vite noe. Det var én natt. Vi hadde begge behov for den, og vi tok den, og så la vi den fra oss. Jeg tror det er den mest voksne tingen jeg har gjort.

Det jeg lærte, og grunnen til at jeg skriver dette, er at reglene vi setter for oss selv som regel handler om frykt, ikke om hva vi faktisk vil. Jeg var redd for at det skulle bli klein stemning. Det ble det ikke. Jeg var redd for at jeg skulle føle meg brukt. Jeg følte meg sett. Et uforpliktende knulletreff med en mann jeg respekterer, som respekterte meg tilbake, var ikke det motsatte av å ha kontroll. Det var kontroll. Så hvis du sitter der med en regel og en person du har arkivert feil, kanskje det er på tide å åpne arkivet. Ikke nødvendigvis med en kollega. Men med noen. Snart. Kanskje i kveld.