Mannen fra Fjellstua

Sofie, 30 · Ålesund

Ålesund er den vakreste byen i Norge, og det sier jeg som en som har bodd her hele livet og er lei av å høre det fra turister. Jugendhusene med tårn og spir, de smale sundene, fjellene som stuper rett i havet. Og over det hele: Aksla, byfjellet med de 418 trappetrinnene opp til Fjellstua og utsikten som får folk fra hele verden til å stå stille. Jeg går dit når jeg trenger å tenke. Den kvelden i juli, med lys himmel klokka elleve og hele byen som lå og glødet under meg, trengte jeg å tenke på hvorfor jeg var så rastløs.

Jeg var tretti. Jeg hadde en jobb jeg likte på et kontor i sentrum, en leilighet i Brosundet med utsikt mot båtene, og et kjærlighetsliv som besto av menn som ville ha meg som kjæreste innen tre dater. Jeg ville ikke ha en kjæreste. Jeg ville ha noe annet, noe jeg ikke helt hadde ord for, og som jeg hadde begynt å mistenke at het lyst, rett og slett. Bare lyst, uten planer. Jeg sto ved rekkverket og så ned på Brosundet og Hessa og Valderøy langt der ute i det gyldne lyset, og prøvde å forstå om det var noe galt med meg.

«Du ser ut som du skal ta en stor avgjørelse,» sa en stemme ved siden av meg. Han sto der med en kaffe fra kafeen, kortklipt hår, en kropp som hadde vært mye ute, og et smil som var litt skjevt. «Jeg prøver å bestemme meg for om jeg er kjedelig,» sa jeg. Han lo. «Du gikk 418 trinn klokka elleve om kvelden. Kjedelige folk sitter hjemme.» Han het Even, bodde på Hessa, jobbet på en fiskebåt fjorten dager av gangen og hadde nettopp kommet til land. «Det er derfor jeg er her oppe,» sa han. «Etter to uker på havet trenger jeg å se at byen fortsatt finnes.»

Vi gikk ned trappene sammen. Alle 418, sakte, med byen som kom nærmere for hver avsats. Han fortalte om Nordsjøen og om at han ikke kunne sove de første nettene i land fordi sengen ikke rugget. Jeg fortalte om rastløsheten. Ikke alt, men nok. Han hørte etter uten å komme med råd, og det var det som fikk meg til å legge merke til hendene hans, sterke og ruglete, og lukten av ham, salt og motorolje og noe rent. Nede ved Byparken, ved statuen av Rollon, stoppet vi. «Jeg har båten liggende i indre havn,» sa han. «Ikke fiskebåten. Min egen. Den har en lugar. Vil du se?»

Jeg visste hva han spurte om. Det var det jeg likte: at han ikke lot som noe annet. Vi gikk gjennom sentrum, forbi de tomme uteserveringene ved Brosundet og over brua til Aspøya, og ned til den lille marinaen der en gammel treskute lå fortøyd innerst. Han hjalp meg om bord. Dekket var varmt av dagens sol, og det luktet tjære og tau. Han åpnet lugardøra, og jeg gikk ned først, ned den bratte trappa, inn i et lite rom med en køye, et bord og et rundt vindu mot vannet. Han kom etter og lukket døra, og plutselig var det bare oss og lyden av vann mot skroget.

Han kysset meg mot bordet. Hendene hans var like ruglete mot ryggen min som jeg hadde forestilt meg, og han var like utålmodig som en mann som har vært to uker på havet. Han dro toppen min over hodet og så på meg i det svake lyset fra kuøyet, og så la han munnen mot brystene mine og sugde og bet til jeg holdt meg fast i kanten av køya. Jeg fikk av ham t-skjorta. Han var brun over armene og hvit over brystet, og hard som stein, og da jeg la hånden ned i buksa hans, stønnet han inn i munnen min som om det gjorde vondt.

Køya var smal. Vi måtte ligge tett, og det var perfekt. Han fikk av meg shortsen og la seg over meg med hodet mot det lave taket, og fingrene hans fant meg og gled inn i meg, to samtidig, og jeg krummet ryggen mot treverket. Båten rugget. Jeg hørte fortøyningene knirke. Han slikket meg i den trange køya med beina mine rundt hodet sitt, og jeg lå og så på det runde vinduet der lyset fra havna kom inn og gikk, kom og gikk, i takt med bølgene, i takt med tungen hans, til jeg kom med et rop som sikkert hørtes ut over hele marinaen.

Han hadde kondom i en skuff under køya. Jeg spurte ikke hvorfor. Han satte seg med ryggen mot skottet, og jeg satte meg over ham, med knærne på hver side i den smale køya, og senket meg ned over ham. Han var tykk og varm og fylte meg helt, og jeg satt stille et øyeblikk med pannen mot hans og bare pustet. Så begynte båten å bevege seg, eller vi begynte å bevege oss, og jeg vet ikke lenger hva som var hva. Jeg red ham med hendene i taket, og han holdt meg om rumpa og løftet meg mot seg, og vi sa navnene våre som om vi hadde kjent dem lenge.

Så la han meg ned og tok meg på ryggen, hardt og fort, som en mann som ikke hadde lyst til å vente mer. Køya slo mot skroget. Jeg krysset anklene bak ryggen hans og tok imot alt, og jeg kom en gang til med ansiktet mot den salte halsen hans, og han kom med et dypt, langt stønn og hele vekten over meg. Etterpå lå vi klemt sammen i den smale køya, svette og stille, og hørte vannet mot skroget og en måke som landet på dekket over oss.

Vi lå og snakket til klokka to. Han fortalte om et sted på Runde der han hadde sett hval. Jeg fortalte om rastløsheten igjen, og han sa: «Det er ikke rastløshet. Det er at du vil ha ting, og at du har tenkt for lenge på om du får lov.» Jeg tror det er det klokeste noen har sagt til meg. Så kledde jeg på meg, og han fulgte meg opp på dekk og hjalp meg over på brygga, og jeg gikk hjem gjennom den lyse natten til Brosundet med håret fullt av tjære og salt.

Vi har sett hverandre to ganger siden, når han er i land. Det er ikke et forhold. Han er på havet halve tiden og jeg vil ikke ha en kjæreste, og ingen av oss lyver om det. Det er et knulletreff mellom to mennesker som liker hverandre og som bor i samme by, ti minutter fra hverandre, og som vet at det er nok. Jeg har sluttet å gå opp til Fjellstua for å tenke. Jeg går opp for utsikten.

Jeg forteller dette fordi jeg tror det er mange som står ved et rekkverk et sted og lurer på om det er noe galt med dem. Det er det ikke. Det er bare lyst, og lyst trenger ikke en plan. Den trenger en kveld, en by, og noen som er ærlig nok til å spørre «vil du se?». Kanskje står han ved siden av deg allerede. Kanskje må du lete litt. Men han finnes, i nærheten, og han er like rastløs som deg.