Seilbåten som lå én natt ved Brygga

Hanne, 38 · Tønsberg

Jeg jobber i en butikk i Nedre Langgate, og fra pauserommet i andre etasje ser jeg rett ned på gjestehavna. Hver sommer kommer båtene inn til Tønsberg. Svenske, danske, tyske, og alle de norske fra Oslofjorden som skal videre til Tjøme eller Verdens Ende. De ligger én natt, kanskje to, og så er de borte. Jeg har sett på dem i sju år, disse mennene som fortøyer med bar overkropp og drikker øl i cockpiten mens sola går ned over Kanalen. Jeg har aldri gjort noe med det. Jeg er trettiåtte, skilt, og har en datter som er hos faren sin annenhver uke. Den uka i juli var en av ukene hun var borte.

Han sto på appen som «Tor, 42, på gjennomreise». Bildet var tatt bak roret på en seilbåt med sola i ryggen. «Ligger ved Brygga til i morgen tidlig,» sto det i profilen. «Ny i byen for én natt, vil gjerne se den med en som bor her.» Fire hundre meter unna. Jeg satt i pauserommet med en kald kaffe og så ned på havna og lurte på hvilken båt som var hans. Så skrev jeg, med hjertet hamrende: «Jeg ser sikkert båten din fra der jeg sitter. Hvilken er det?» Han svarte med et bilde av en blå seilbåt med hvite seilposer og navnet Vinga i akterspeilet. Jeg fant den med én gang. Tredje fra enden.

Vi avtalte klokka sju. Jeg gikk hjem og dusjet og skiftet, og på veien ned igjen gikk jeg opp trappene til Slottsfjellet, bare for å samle meg. Byen lå under meg med havna og Kanalen og alle båtene som små hvite prikker, og jeg tenkte at jeg var i ferd med å gjøre noe jeg ville huske uansett hvordan det gikk. Han ventet på brygga foran båten sin med to glass hvitvin, brun i huden og med grått i skjegget. «Du ser ut som en som har bestemt seg,» sa han. «Det har jeg,» sa jeg.

Han ville se byen, så jeg viste ham den. Vi gikk langs Kanalen til Ollebukta, opp gjennom de gamle trehusene i Nordbyen, og tilbake over torget. Jeg fortalte om Osebergskipet og om kopien som lå i havna, og han lyttet på en måte menn sjelden gjør, med hele ansiktet. På vei tilbake tok han hånden min. Det var det som gjorde det, tror jeg. Ikke at han var kjekk, men at en fremmed mann på gjennomreise tok hånden min midt i min egen by, som om det var den enkleste tingen i verden.

Vi kjøpte reker på brygga og spiste dem i cockpiten hans med resten av hvitvinen, mens sola sank bak Nøtterøy og lyset ble gyllent over hele gjestehavna. Han spurte om livet mitt, og jeg svarte mer enn jeg pleier. Om butikken, om datteren min, om at det hadde gått tre år siden en mann hadde rørt meg på en måte som betydde noe. Han hørte på uten å komme med råd. Så tørket han hendene på et papir, la den ene hånden på kneet mitt og sa: «Jeg seiler klokka sju i morgen tidlig. Jeg sier det så du vet det.» «Jeg vet det,» sa jeg. «Det var derfor jeg skrev.» Han smilte, og jeg kjente hvordan hånden hans ble tyngre på låret mitt.

Om bord på Vinga var alt i lakkert tre og blå puter. Han lukket kalesjen over cockpiten så vi satt i et telt av lys og skygge, med lyden av folk som gikk forbi på brygga en meter unna. Han kysset meg der, forsiktig først, så dypere, og jeg kjente sju års venting slippe taket. Jeg satte meg over ham på benken, med kjolen samlet rundt hoftene, og kjente ham hard mot meg gjennom to tynne lag stoff. Noen lo utenfor. Jeg brydde meg ikke. Jeg gned meg mot ham til han tok tak i ansiktet mitt og sa, hest: «Ned. Nå.»

Under dekk lå forkøya som en trekant med luka åpen mot den lyse sommernatta. Han la meg ned der, dro kjolen av meg over hodet og så på meg lenge før han rørte meg. Jeg har ikke tjueårskropp lenger, og jeg trodde jeg ville skamme meg. Det gjorde jeg ikke. Han tok på meg som om jeg var noe han hadde seilt langt for. Munnen hans på brystene mine, hendene ned langs sidene, og så tungen mellom beina mine, langsom og grundig, mens båten gynget svakt og en måke skrek et sted over oss.

Jeg kom med den ene hånden over munnen og den andre knyttet i håret hans. Så dro jeg ham opp og tok ham i munnen, sakte, mens han sto på knærne i den lave køya med hodet bøyd under dekket og stønnet lavt. Han smakte salt. Han la hånden mot kinnet mitt og så ned på meg og sa at han ikke kom til å vare hvis jeg fortsatte. Så jeg sluttet. Jeg ville ha ham inni meg. Han fant kondom i en pose i hylla over køya, og jeg la meg på ryggen med beina rundt ham og trakk ham inn.

Han knullet meg langsomt, ordentlig, med hele vekten sin, og det var som å bli dratt ut i sjøen. Jeg kjente hvert eneste støt gjennom hele kroppen, og jeg kjente båten svare, kjente tauverket knirke mot brygga. Vi lå så nær at jeg kunne kjenne hjertet hans slå mot brystet mitt. Jeg kom for andre gang med et hikst som ble til latter, og han lo med meg, og så ble han alvorlig og tok meg hardere, fortere, til han kom med hodet ned mot skulderen min og et stønn som gikk gjennom skroget.

Vi lå i forkøya og så opp gjennom luka på en himmel som aldri ble helt mørk. Han fortalte at han hadde seilt fra Kristiansand og skulle til Oslo, og at han pleide å ligge alene i havnene. «Hvorfor skrev du, da?» spurte jeg. «Fordi jeg hadde lyst på noe ekte,» sa han. «Ikke bare byen. Noen som bor i den.» Jeg tenkte at det var det peneste noen hadde sagt til meg på lenge, og at det ikke betydde noe som helst, og at begge deler var sant samtidig.

Jeg gikk hjem klokka tre, langs Kanalen, med sandalene i hånden og en kropp som verket på den gode måten. Da jeg kom på jobb klokka ni, sto jeg i pauserommet med kaffe og så ned på havna. Tredje plass fra enden var tom. Vinga var borte, som avtalt, som forventet, på vei nordover mot Oslo med en mann som hadde holdt hånden min i Nordbyen. Jeg kjente et lite stikk som forsvant like fort som det kom.

Jeg har tenkt på det ordet siden. Knulletreff. Det høres så hardt ut, så kaldt, og det var alt annet enn kaldt. Det var en fremmed mann som tok hånden min i Nordbyen og så på meg som om jeg var nyoppdaget land. Én natt var nok. Det var det vi begge ville ha. Men nå står jeg i pauserommet hver dag og ser ned på båtene som kommer inn, og på alle mennene som går forbi på brygga, og tenker at neste gang trenger han ikke å seile videre i morgen tidlig. Kanskje han bor fire hundre meter unna. Kanskje han bare ikke har skrevet ennå.