Nordlys over hotellvinduet

Nora, 33 · Tromsø

Det var konferanse på hotellet ved havna, tre dager med foredrag om helselogistikk, og jeg hadde blitt sendt fra Oslo fordi ingen andre ville. Jeg hadde ikke vært i Tromsø før. Jeg hadde ikke regnet med at byen skulle gjøre noe med meg. Men da flyet kom inn over Kvaløya i mørket og jeg så lysene fra byen ligge der som en glødende øy midt i det svarte, kjente jeg noe løsne. Kanskje var det avstanden hjemmefra. Kanskje var det mørketida, som gjør at klokka fire om ettermiddagen føles som midnatt og alt føles tillatt.

Den siste kvelden var fri. De andre fra jobben tok kveldsflyet hjem, jeg hadde booket morgenen etter fordi jeg ville se nordlys. Det var den offisielle grunnen. Den uoffisielle grunnen satt i kroppen min som en klump, og jeg visste hva den var. Jeg satt på hotellrommet i sjuende etasje med utsikt mot Tromsøbrua og Ishavskatedralen som lyste hvitt på den andre siden, og jeg åpnet appen. Jeg hadde aldri brukt den utenfor Oslo. Det var noe befriende med det: ingen kunne kjenne meg igjen her, ingen jeg kjente ville se profilen min.

Jeg skrev det rett ut. «Er i byen én natt. Bor på hotell i sentrum. Vil ha selskap som vet hva et knulletreff er, ikke en middag.» Jeg trykket send før jeg rakk å angre. Det var ærligere enn jeg noen gang hadde vært hjemme, der alt skal pakkes inn i tre uker med meldinger. Svarene kom fort. De fleste var som forventet. Ett var ikke. «Jeg heter Håkon. Jeg er 38 og jobber på universitetet. Jeg kan møte deg på en bar i Storgata om en time, så kan du se om jeg er noe å ha med opp. Hvis ikke, drikker jeg ølen min og går hjem.»

Baren lå i et gammelt trehus i Storgata, mørk og trang, med et bakrom der folk satt under lave bjelker og drakk øl fra det lokale bryggeriet. Han satt ved bardisken. Rødlig skjegg, briller, en tykk ullgenser, og et ansikt som ble helt åpent da han smilte. Ikke pen på den vanlige måten. Men han hadde en ro som gjorde at jeg satte meg ned uten å nøle. «Så,» sa han. «Er jeg noe å ha med opp?» Jeg lo. «Jeg trenger en øl for å svare på det.» «Da spanderer jeg én. Bare én.»

Vi drakk to. Han fortalte om Tromsø som en som elsker byen sin og er lei av den samtidig. Om sommeren når sola aldri går ned og alle går rundt som gale, om vinteren når man slutter å vite hva klokka er. Han spurte ikke om jobben min. Han spurte hva jeg hadde lyst på. Ikke som en frekkhet, mer som et faktisk spørsmål, og jeg svarte ærlig. Jeg sa at jeg hadde lyst til å bli tatt med hendene mot vinduet og utsikt mot brua, og han satte fra seg glasset og sa: «Da går vi.»

Det var minus åtte ute og luften var skarp som glass. Vi gikk fort, tett inntil hverandre, ned mot havna der hurtigruta lå og lyste. I heisen opp kysset han meg for første gang. Det var ikke forsiktig. Han holdt ansiktet mitt med begge hender og kysset meg til dørene gikk opp i sjuende, og jeg måtte finne nøkkelkortet med skjelvende fingre mens han sto bak meg og pustet i nakken min. Rommet var mørkt. Jeg lot det være mørkt. Utenfor lå brua som en perlerad over sundet, og på himmelen over Ishavskatedralen begynte det å lysne grønt.

«Se,» sa jeg. Han sto bak meg ved vinduet og så. Nordlyset kom sakte, som røyk som noen blåser over himmelen, grønt og svakt fiolett, og hendene hans gikk under genseren min og opp over magen, og jeg lente meg mot ham og kjente ham hard mot ryggen. Han kledde av meg der ved vinduet, plagg for plagg, mens vi begge så opp. Genseren. BH-en. Jeansen han knelte for å dra av. Da jeg sto naken med håndflatene mot det iskalde glasset, strøk han meg langs ryggen og sa: «Du ba om dette.» «Ja,» sa jeg. «Gjør det.»

Han knelte bak meg og slikket meg der jeg sto, med beina spredt og pannen mot glasset, og jeg så min egen pust dugge ruta mens himmelen brant grønt over byen. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Kulden fra vinduet mot brystene, varmen fra tungen hans, lyset som beveget seg der ute som om det svarte på kroppen min. Da jeg kom, kom jeg med et rop som jeg er sikker på at rommet ved siden av hørte. Jeg brydde meg ikke. Jeg skulle hjem i morgen. Ingen her visste hvem jeg var.

Han reiste seg og kledde av seg mens jeg fortsatt sto der og skalv. Jeg hørte glidelåsen, hørte ullgenseren gå over hodet, hørte kondompakken. Så var han inntil meg igjen, hard mot rumpa mi, og han presset seg inn i meg langsomt, med hendene på hoftene mine, og holdt meg mot vinduet mens han begynte å bevege seg. Jeg så bilene kjøre over brua i det grønne lyset. Jeg så en tråler gli ut sundet. Jeg kjente ham dypere for hvert støt, og jeg strakte hendene opp og holdt meg i vinduskarmen og ba ham om å ikke være forsiktig.

Han var ikke forsiktig. Han tok meg mot vinduet til beina mine sviktet, og så løftet han meg og bar meg til sengen og tok meg der, på ryggen, med beina mine over skuldrene og øynene sine i mine. Skjegget hans skrapte mot halsen min. Jeg husker at jeg sa at jeg ville ha ham dypere, og at han svarte ved å legge hele vekten sin over meg. Da jeg kom for andre gang, var det så voldsomt at jeg gråt litt etterpå, og han holdt meg og sa ingenting, som var det eneste riktige å si.

Vi lå våkne til klokka tre og så nordlyset komme og gå. Han fortalte om en tur til Senja, om et sted der man kan sove i telt under himmelen. Jeg lyttet med hodet på brystet hans. Så gikk han. Ingen nummer, ingen etternavn. Han sa «god tur hjem» i døra og kysset meg på pannen, og jeg sto der naken i det mørke rommet og hørte heisen gå ned og kjente at jeg smilte.

Flyet gikk klokka ti. Jeg så Tromsø forsvinne under vingen, den lysende øya, brua, katedralen, og tenkte at jeg hadde vært en annen kvinne der oppe i sytten timer. Eller nei. Jeg hadde vært meg selv. Det var det som var så rart. Den kvinnen som skrev «i kveld, en natt» rett ut, som sto med hendene mot vinduet og ba om det hun ville ha, hun hadde alltid vært der. Hun hadde bare ikke hatt et hotellrom langt nok hjemmefra.

Jeg er hjemme i Oslo nå, og jeg har oppdaget at jeg ikke trenger å reise til Tromsø for å finne henne igjen. Ærligheten er det samme uansett postnummer. Det finnes menn i min egen by som setter pris på en kvinne som sier rett ut hva hun vil ha, og som svarer like ærlig tilbake. Jeg tror jeg skal finne en av dem. Kanskje ikke i kveld. Men snart, og uten å pakke det inn.