Nitten år yngre enn meg

Anne-Lise, 44 · Lillehammer

Jeg er førtifire og har bodd i Lillehammer hele livet. Det betyr at jeg ikke kan gå nedover Storgata uten å hilse på minst tre stykker. Det betyr at når jeg ligger med noen, vet halve byen det innen fredag. Så etter at Geir og jeg gikk fra hverandre, hadde jeg gjort regnestykket enkelt: ingen fra byen. Ingen fra jobben. Ingen som kjenner noen jeg kjenner. Det utelukket i praksis alle menn mellom tretti og seksti i hele Innlandet. Derfor hadde jeg egentlig gitt opp, helt til februarkvelden da jeg satt i stua i Søre Ål med et glass rødvin og satte aldersfilteret nedover, bare for å se.

Han het Mathias og var tjuefem. Student på høgskolen, flyttet hit fra Bergen i august, kjente ingen. Bildet viste en gutt med krøller og et åpent ansikt, og i profilen sto det: «Vil heller ha en voksen dame enn en jente på min alder. Vet hva jeg vil.» Jeg husker at jeg fnyste. Jeg husker også at jeg ikke la fra meg telefonen. Han var to kilometer unna. Han kjente ingen. Han skulle flytte tilbake til Bergen i juni. Det var, hvis jeg skulle være ærlig, akkurat det jeg trengte.

Vi skrev i tre dager. Han var flinkere til det enn jeg hadde ventet, ikke ivrig på den slitsomme måten, men nysgjerrig. Han spurte hva jeg likte. Ikke hva jeg jobbet med, ikke hva jeg gjorde på fritida, men hva jeg likte, i senga, og han ventet på svaret. Jeg svarte ærlig, for første gang på tjue år, og kjente meg som en annen kvinne mens jeg gjorde det. Den tredje kvelden skrev han: «Jeg kan komme i kveld hvis du vil. Jeg går, så det står ingen bil utenfor.» Jeg satt og så på setningen i ti minutter. Så skrev jeg adressen.

Det snødde, den tunge, våte snøen som kommer i februar når det er nesten null grader. Jeg sto ved kjøkkenvinduet og så ham komme opp bakken fra sentrum, en mørk skikkelse med hetta oppe og hendene i lommene, og kjente pulsen slå i halsen. Jeg hadde skiftet tre ganger. Jeg endte med en mørkeblå kjole jeg hadde kjøpt til et bryllup, og ingenting under, og jeg kjente meg som en idiot og som en dronning samtidig. Da han ringte på, sto jeg helt stille i to sekunder før jeg åpnet.

Han var høyere enn på bildene og hadde snø i krøllene. Han sa «hei» og så på meg, hele meg, uten å skjule det, og så sa han: «Du er penere enn på bildene. Det pleier ikke å være sånn.» Jeg lo, og latteren gjorde noe med rommet. Vi drakk ett glass vin på kjøkkenet. Han satt på benken, jeg lente meg mot kjøkkenbordet, og avstanden mellom oss ble mindre for hvert minutt uten at noen av oss flyttet på seg. Da han satte fra seg glasset, visste jeg at det var nå.

Han kysset annerledes enn menn på min alder. Sultnere, men også mer oppmerksomt, som om han lyttet etter hva som virket. Da jeg pustet inn skarpt fordi han bet meg lett i underleppa, gjorde han det igjen. Da hånden hans gikk opp langs låret mitt og fant ut at det ikke var noe under kjolen, stoppet han og så meg i øynene og sa: «Du planla dette.» «Ja,» sa jeg. Han løftet meg opp på kjøkkenbordet med ett enkelt grep og gikk ned på kne.

Jeg hadde ikke blitt slikket sånn på mange år. Kanskje aldri. Han hadde ingen hast, ingen plan, han bare gjorde det jeg hadde skrevet at jeg likte, tålmodig og bestemt, med hendene under rumpa mi og ansiktet begravd i meg, og da jeg kom, kom jeg med hælene i ryggen hans og et skrik jeg måtte kvele i min egen hånd fordi naboene bor tett i Søre Ål. Han reiste seg med våt munn og et flir jeg egentlig burde ha vært irritert over. «Soverommet,» sa jeg. «Nå.»

Han hadde en kropp jeg nesten hadde glemt at fantes, smal og hard med en mage som strammet seg hver gang jeg rørte ham. Jeg tok ham i hånden og kjente ham rykke til, og så tok jeg ham i munnen, og han sto ved sengekanten med hodet bøyd bakover og hendene forsiktig i håret mitt og sa navnet mitt igjen og igjen. Jeg hadde tatt fram kondomer fra en pakke som hadde ligget uåpnet i to år. Han la meg ned, sakte, og gled inn i meg med et langt stønn, og ble liggende helt stille og bare kjente på det.

Så knullet han meg som en gutt på tjuefem, og jeg mener det på beste måte. Han var utrettelig. Dypt og hardt, så sakte og lekent, så hardt igjen, og han snudde meg over på magen og dro meg opp på kne og holdt meg i hoftene, og jeg presset ansiktet ned i puta mens sengen jeg hadde delt med Geir i femten år dunket mot veggen. Jeg kom igjen, rett før ham, og han fulgte etter med hendene knyttet i lakenet og en lyd som fikk meg til å tenke at nabokona sikkert lå våken.

Han gikk klokka halv to, samme vei som han kom, ned bakken gjennom snøen. Ingen bil. Ingen spor annet enn fotavtrykk som var borte før morgenen, og en lukt av ung mann i puta som jeg ikke vasket bort på flere dager. Jeg lå og lyttet til at det ble stille i gata igjen. Jeg lå i sengen med lakenet krøllet rundt meg og kjente meg trettifem og tjuefem og førtifire på samme tid. Han skrev da han kom hjem, kort og uten smilefjes: «Samme tid neste uke?» Jeg svarte ja før jeg rakk å tenke.

Det ble et system av det. Han kom til fots hver torsdag klokka ni, alltid fra sentrum, alltid opp bakken, og jeg hadde alltid noe på meg som var lett å ta av. Vi snakket sjelden om noe annet enn det vi holdt på med. Én gang møtte jeg ham tilfeldig på Storgata, en lørdag formiddag, mens jeg sto og pratet med en kollega utenfor bakeriet. Han gikk forbi uten å se på meg, og jeg kjente hvordan jeg ble varm i hele kroppen, midt på gata, midt i samtalen om et budsjett. Den torsdagen presset han meg mot ytterdøra før den var lukket og hvisket at han hadde tenkt på kollegaen min, på hva hun ville sagt hvis hun visste hva han gjorde med meg. Jeg kom stående i gangen, med kåpa halvveis av.

Vi holdt på til mai, uforpliktende, hver torsdag, og ingen i denne byen har fått vite det. Så flyttet han til Bergen, som avtalt, og jeg sto på toppen av Lysgårdsbakkene en lys kveld i juni og så utover Mjøsa og kjente meg fri på en måte jeg ikke hadde gjort siden tjueårene. Det er det et knulletreff kan gjøre med en kvinne på førtifire som trodde hun var ferdig. Men jeg har oppdaget noe annet også. At jeg ikke lenger er så redd for at halve byen skal vite det. Neste gang tør jeg kanskje å møte en som faktisk bor her. En som kan gå nedover Storgata sammen med meg, midt på dagen, uten hetta oppe.